oktober



vi har kommet til oktober, og jeg sliter fremdeles med at jeg alt for ofte vurderer å slutte på denne skolen. det var så godt å være hjemme, og jeg kunne egentlig ønske jeg tok meg et år hjemme før jeg dro til et fremmed sted. dette med internat og å leve rundt andre jevnaldrende mennesker er for de fleste her nytt og spennende, og jeg føler en god del av dem er her pga. akkurat det; det sosiale. jeg merker personlig at jeg er mettet av internatlivet (og hovedgrunnen til at jeg dro hit var heller ikke det sosiale). internatlivet er flott, men for meg holdt det med tre år. det blir for mye for meg og hver eneste dag måtte bli tvunget til å være sosial. jeg vil spise måltider alene, ikke i en matsal. jeg vil kunne ha muligheten til å velge selv akkurat når jeg føler for å være sosial (og kanskje også med hvem) denne muligheten har jeg i grunn nå som jeg har enerom, men man føler likevel et større press på seg om at man burde vært nede hos de andre enn hva man hadde gjort om man bor alene. akkurat nå prøver jeg å forestille meg at rommet mitt er min egen, lille hybel og jeg tar kanskje litt for lite del i det sosiale. jeg er helt klar over det, og jeg vet at andre merker det. jeg kunne ønske jeg orket å gjøre mer for å være sosial, men akkurat nå.. orker jeg rett og slett ikke. noen dager kan jeg få til å være nokså sosial, mens andre dager er værre. jeg sitter der i folkemengden og det eneste jeg får til å tenke er "herregud, jeg må bort. jeg må komme meg opp til rommet mitt. hvor jeg er alene. trygg. og kan gjøre hva søren jeg vil. jeg takler ikke å ha alle menneskene rundt meg. at folk ser på meg. oppmerksomhet. kan dere ikke bare la meg sitte her, uten å bli lagt merke til?"

jeg er sjenert, likevel om jeg de siste årene har bedret meg mye. jeg har vært redd for at det jeg har bygget opp de siste årene er i ferd med å falle ned, men jeg tror i grunn det bare handler om at jeg ikke har energien eller rett og slett lyst. jeg veit at jeg tør å snakke med folk om jeg bare ønsker det sterkt nok, men det er nettopp her problemet ligger. jeg har det rett og slett alt for fint alene. det er lite jeg liker bedre enn å gå på kafé alene, se på film alene, sitte på rommet; alene. jeg føler egentlig ikke et stort behov for å bli kjent med nye folk. og det er ikke før jeg tenker på dette at jeg blir lei meg. for det burde jo egentlig ikke vært sånn?

i dag har jeg enda en dag hvor jeg sitter og skriver for-og imot lister om jeg burde dra hjem eller ikke. det eneste som holder meg igjen nå er byen og alle mulighetene jeg har her (konserter, teater, kino, foredrag ++ noe jeg vet jeg ikke får ta del i om jeg bor hjemme på øya), linjetimene og alt vi skal innom dette skoleåret (for linja jeg går liker jeg skikkelig godt) og ikke minst san fransisco-turen i mars. det er dette vs. å være hjemme med familie, slappe av, kunne styre min egen hverdag litt mer, få seg en jobb og en (sikkert litt kjedelig) hverdagsrytme, og ikke minst en hverdag på en liten øy, med masse mindre muligheter enn jeg har her i storbyen. men sjokkerende nok, så frister dette veldig akkurat nå. samtidig tenker jeg; om jeg så drar hjem og er der et år, blir det da nødvendigvis annerledes om jeg etter det året drar til en by for å studere? jeg føler det sikkert mest sannsynlig på samme måte da også, om ikke enda mer etter å ha isolert meg litt det året? da burde jeg vel heller kanskje utfordre meg selv litt og bli værende her?

nei, akkurat nå vet jeg virkelig ikke.
vi får se. 

0 comments

skriv en liten hilsen

om meg

her skriver du litt om deg selv og evt. bloggen din.

arkiv

linker

design by: renate

hits