//Hade

Jeg forventet ikke at det skulle bli så vanskelig som dette. Det er alltid trist å reise fra mennesker man er glad i, og hvertfall når man vet at det kan bli en god stund til neste gang man ser hverandre igjen, men noen ganger er jeg en av dem som holder følelser litt inne. Andre ganger ? slippes de løs veldig lett. Familie betyr masse for meg, og det å ha familie som bor så langt borte fra deg er vanskelig. Familien min her i USA står veldig nær meg, likevel om de bare er «stefamilien» min og mamma og stefar ikke en gang er gift lengre. Disse menneskene er så bra, og jeg kunne ønske vi bodde nærere så vi kunne sett hverandre oftere. På mandag sa jeg hade til tante, onkel og søskenbarna mine. Jeg prøvde hardt å holde tilbake tårene når jeg klemmet tante. Ingenting er bedre enn helhjerta klemmer av mennesker du bare føler er glad i deg og som du vet kommer til å savne deg. Men med en gang jeg satt meg i bilen og kjørte fra Thompson rant tårene nedover kinnene mine.

Jeg så at tante også kjempet litt for å ikke gråte, og da jeg satt i bilen ringte hun etter hun hadde lest et lite brev jeg skrev til henne som hun fikk før jeg dro. Det første hun sier er «Karen Anna, you're making me cry here! Your letter was so cute!»

Etter litt snørr og tårer i bilen roet jeg meg ned ved tanken på at jeg kanskje drar tilbake allerede neste sommer. Eller sommeren etter. Eller at det hvertfall ikke blir seks år igjen til neste gang.

Dagen etterpå gjensto atter en avskjed. Det å se to tøffe karer gråte er både komisk, søtt og trist på samme stund. Plutselig sto jeg ved avkjørselen til Sandy og vinket hade til stebror og stefar, som kjørte bort med tårer nedover kinnene. Det var utrolig trist å si hade til dem. Jeg ser i grunn på dem som min ekte far (siden stefaren min oppfører seg mer som en far enn hva min ekte far har gjort de siste elleve årene) og min ekte bror. Jeg husker hvor nervøs jeg var tidligere i sommer da jeg skulle møte dem for første gang på seks år. Det værste var å møte stebror (Darren) som jeg bare møtte for fjerde gang i hele mitt liv. Men vi kom godt overens, og det gikk ganske fint. Vi er veldig forskjellige og er langt fra enige om en god del ting, men han er en bra person som jeg er veldig glad i. Å se ansiktsuttrykket hans når jeg snakket med en gutt en gang i sommer var kjempemorsomt. Å ha en overbeskyttende lillebror er gøy (og plagsomt) Jeg roet meg ned igjen med tanken om at jeg forhåpentligvis får se dem om ikke så alt for lenge igjen. Og hallo, vi lever i 2013! Vi har skype, facebook, snapchat, sms og massevis av andre ting som gjør det lett å holde kontakten.

Hade, North Dakota

I morgen drar jeg tilbake til Minneapolis, Minnesota, hvor jeg skal være en liten uke før jeg drar hjem igjen til Norge. Til tross for at det er midt på natten her nå og jeg skal prøve å stå opp ganske tidlig i morgen (for å få noen timer sammen med familien min før jeg drar) burde jeg i grunn bare legge meg. Denne facebook-statusen jeg nettopp skreiv forklarer hvordan jeg føler det akkurat nå ganske bra:





Nå har jeg mest sannsynlig ikke så masse internett før jeg er tilbake i Norge (som er om én uke) Snakkes!

tatovering!!!!!!

I dag var dagen jeg hadde sett frem til lenge! Endelig fikk jeg tatt tatovering nr.2. Jeg planla tidligere i år å ta en her i USA i sommer, fordi alt er billigere i USA. Og siden tatoveringer er dyre saker, tenkte jeg at å ta det i USA var en god idé. I dag dro jeg, tante, Madison og stebror til Fargo. Jeg og stebror var ekstra spent, siden vi begge to skulle få oss ny tatovering! (bilde av hans tatovering kommer i morgen) Jeg var helt ufattelig spent, glad, gira, men også ganske nervøs. Ingen jeg kjenner har tatt tatovering der, så jeg var livredd for at jeg skulle komme til en liten jalla-sjappe, men det viste seg å være et veldig fint sted. Menneskene var kjempehyggelige, og tatovøren "min" gjorde en vanvittig bra jobb! Jeg ga han lov til å endre litt på tegningen (som jeg fant på toalettet til moren til onkelen min, hahaha) jeg tok med, og den ble enda bedre enn jeg hadde forestilt meg!!!! (om dere ikke ser det, så er det altså en hummingbird/kolibri? med noen blomster)





Jeg elsker tatoveringer. Den første tatoveringen min betyr masse, siden det står "for the ones i love", mens jeg tok denne rett og slett fordi.. jeg syns den er kjempefin. Og det er lov. For nå som den er på kroppen min, betyr den plutselig en del likevel. Har du noen tatoveringer/tatoveringer du vil ta?

Og ja; tatoveringer gjør vondt, men det er den type smerte som faktisk er fin og utholdelig, for du vet at det er verdt det, og at du får noe kjempefint ut av det. 

15/08

Dagene går fort for tiden! I helga var jeg, stefar og stebror på et bilrace (som var overasskende gøy! det var altså ikke som demolition durby, men et bilrace der de kjører rundt og rundt) og ellers så spilte vi litt golf (det vil si; stefar og onkel spiller golf, mens jeg og stebror bare kjører golfbilene (fordi det er dritgøy (og lett) å kjøre!!) På søndag startet "Vacation Bible School" her i Thompson, for barn. De har dekorert hele kirka og fra søndag-torsdag klokken 18.00-20.40 lærer de sanger, leker, får høre bibelhistorier osv. Jeg har hjulpet tanta mi med å ta bilder og lage til en power point som vises hver kveld. Barna er kjempesøte og det er veldig koselig å hjelpe til (likevel om jeg ikke gjør så forferdelig masse, men det er koselig å være med) I går møtte jeg andre slektninger av meg. Jeg skal innrømme at jeg kanskje har utsatt det litt hele ferien, fordi jeg hadde ikke møtt dem før (tror jeg?), og tanken på å møte nye folk skremte meg. Nå angrer jeg på at jeg ikke traff dem før i går, for de var utrolig bra og hyggelige mennesker! Barna hennes var på min alder og dattera hennes viste meg rundt på UND (University of North Dakota) og prøvde å overtale meg til å gå der etter året mitt i Oslo. Hihi. Hvem vet? Kanskje jeg ender opp å studere på universitet i USA? Selv aner jeg ikke enda. Vi får se hva fremtiden bringer. Skolen har over 15 000 elever og hun viste meg rundt på hele området (som besto av mange forskjellige bygninger), inkludert bygget ("greek house") hun skal bo på sammen med andre jenter som studerer der. Det så ut som en bra skole og det var kult å se/høre litt om hvordan det foregikk! Senere kikket vi litt rundt i Grand Forks, før vi spiste på en mexikansk restaurant (dagen før spise jeg på både taco bell og en annen mexikansk restaurant. taco tre ganger på to døgn, hi-haa! (jeg klager ikke, for jeg elsker taco!)) I dag har jeg ikke giddet å gjøre så masse, så jeg har for det meste ligget på sofaen og sett serier som Teen Wolf, Lost og starten på en film. Klokken seks dro jeg i kirken igjen og hjalp til.

Det er rart, men det tok meg nitten år (og en fjerde sommerferie i USA) å oppdage kjærligheten min for Norge. Norge er jo et sabla fint land i grunn, på mange måter! Jeg sier ikke at USA er dårlig eller at jeg ikke trives her, og at dette har gjort at jeg har funnet ut hvor glad jeg er i Norge. Nei, for USA elsker jeg fremdeles og jeg storkoser meg her, men jeg skal ikke nekte for at jeg savner Norge. Ikke på den måten at jeg er lei meg og ikke kan vente med å komme tilbake, men på den måten at det blir godt og dra hjem. Norge er jo faktisk et kjempefint land å bo i.

Dagene går så fort, og det gjør meg lei meg. Likevel om det blir godt å være tilbake i Norge og spennende å starte på en ny skole, blir det så utrolig trist å dra herfra. Familien min her er så ufattelig bra og jeg har alt fra en far, bror, tanter, onkler og fine søskenbarn her. Hver og en av dem er så herlige og det gjør meg så utrolig trist at jeg ikke får se dem så ofte som jeg har lyst til. Men en ting er hvertfall sikkert, og det er at det ikke skal bli seks år til neste gang jeg ser dem igjen! Det er sprøtt, for denne uken er alt jeg har igjen her i North Dakota med dem, for på mandag drar jeg tilbake til Minneapolis, hvor jeg skal bo hos det søte, eldre paret vi er i slekt med (som jeg bodde hos i to uker før jeg dro hit til ND) i en uke før jeg da drar til Norge igjen. Jeg gleder meg selvfølgelig til å se dem igjen, og ser frem til en uke i Minneapolis, men tanken på at jeg har fire-fem dager igjen med de her i North Dakota gjør meg trist. De er så bra, jeg vil ikke dra fra dem!!! (de driver og tuller med at "we are not letting you go back to norway!! haha aw og det er kjempesøtt)

(på fredag skal jeg forresten noe utrolig kult. gled dere) 

15/08

La oss bare innse det. Bloggen min kommer aldri til å ha det feteste designet, de flotteste bildene og de konstant velformulerte innleggene. Jeg kommer heller ikke til å poste innlegg i en fast rytme. Og det er greit. For ikke alle blogger trenger å være sånn. Noen kan være mer spontane. Så masse som jeg elsker at favorittbloggen min oppdaterer ofte, liker jeg best å lese blogger som blogger når de vil. Vi har nok av dem som blogger hver dag, bare for å blogge. Jeg elsker å blogge (ja, jeg sa faktisk det. men det er min lille måte å være bittelitt kreativ på, skrive litt og «skape» noe), men i det siste har jeg blitt så opphengt i at alt skal se bra ut og jeg har prøvd å bestemme meg for å blogge så og så mange ganger i uken osv. Men vet dere hva? Min blogg skal være fri! Den skal skrives på når jeg føler for det, den skal være ekte og ikke 100% perfekt. Jeg liker også godt når innlegg har bilder, men 80% av dagene jeg vil blogge har jeg ikke et eneste bilde jeg vil bruke i et innlegg og jeg føler heller ikke for å ta bilder, og da stopper det meg ofte fra å skrive innlegg. Nå skal jeg drite i at alt skal se så sykt perfekt ut, skrive når jeg vil og skrive om det jeg har på hjertet der og da. Så får dere velge om dere syns det er interessant eller ikke.

en sang sommeren ikke hadde vært den samme uten



hver gang denne kommer på radioen i bilen og jeg kikker ut av vinduet og tenker "herregud, jeg er i usa. USA!!", digger/danser i baksetet sammen med søskenbarna mine, jogger, eller bare hører den når jeg ligger ute og soler meg får jeg rett og slett frysninger. den er så koselig, livlig og fin! blir så glad av den!

08/08

i enhver ferie har vi disse dagene hvor du på en måte er i din egen, lille boble. jeg er sikker på at vi alle har dem. disse dagene, som vi i en travel hverdag hadde gjort  mye for å fått, men som vi i ferier bare tenker "nei huff, nå kaster jeg bort feriedager hvor jeg kunne gjort masse spennende! og ferien er snart over!!" om (egentlig har jeg ofte ganske mange sånne dager i ferier) jeg har vært småforkjølet i sikkert over en uke nå, og på søndag følte jeg meg masse bedre. desverre våknet jeg på mandag med en vill hodepine og jeg følte meg masse værre (i tillegg har jeg en dott i høyre øre som jeg har hatt siden søndag som enda ikke har gått bort lol??) så de siste dagene har jeg ligget på sofaen og tatt mammas netflix-konto godt i bruk. noen dager har jeg komt meg ut og slikket litt mer sol (haha jeg måtte bare skrive det, det er et så teit uttrykk. slikke sol. slikke sol? slikke??? sol??? hva), mens andre dager har jeg såvidt vært utenfor døren. det er så irriterende med disse småforkjølelsene. du er liksom ikke skikkelig syk, du blir bare så utrolig slapp av å være småsyk. og det er så irriterende! vel. i dag dro jeg i kirka sammen med tante, og det var skikkelig fint, og også deilig å komme seg ut av huset litt. nå skal jeg begrave meg i sofaen og se enda mer glee og teen wolf (herregud teen wolf er så bra åhhhhh dere må se det). jeg tror jeg skal slutte å tenke at jeg kaster bort ferien, og heller sette pris på disse dagene. i en travel hverdag kommer jeg til å savne disse dagene hvor jeg bare kunne ligge i sofaen og se serier hele dagen.

hvordan har du det? 

demolition derby

i helga var jeg på noe som virkelig kan kategoriserest i "redneck"/"harry"-kategorien. men h e r r e g u d så morsomt det var! for dere som ikke vet hva demolition derby er, så er det rett og slett at en gjeng med deltakere skal kræsje bilene sine inn i hverandre, og de to siste bilene som står igjen (og den første som kjører inni en sånn pinne) går videre til neste runde. man skal altså bare kjøre inni hverandre og kræsje helt til bilene til slutt ikke kommer seg noen vei, sånn at de to siste som fremdeles kan kjøre blir vinnerne. i 2000 eller 2001 når jeg var her var jeg på dette, men husket selvfølgelig veldig lite av det. i år var stebroren min (18) med for første gang. han gjorde det ganske bra, likevel om han ikke vant. jeg trodde ikke jeg skulle like det så godt, siden jeg ikke akkurat er så glad i biler (og hvertfall ikke kræsjing), men det var kjempeunderholdene, morsomt og spennende! øl, stekende het sommersol (som resulterte i en rød nese, røde kinn og brune legger), noen teite slosskamper, masse gjørmeklumper flyvende i lufta (inkludert i håret mitt), cola og nachos oppsummerte dagen ganske godt.


meg, stepappa og lillebror














jeg var redd noen skulle bli skadet, siden det eneste jeg husker fra sist gang jeg var der var at sykebilen kom og hentet ei jente som ble skadet, men alt gikk veldig fint. det var en gang en mann fikk seg en stor trøkk, men etter en liten pause hev han seg innpå banen igjen!

det beste med hele denne greia, er at alle pengene de tjener inn på dette, går til forskning på kreft og/eller at de sender kreftpasienter til en sånn festival-ting. de kaller det altså "crashing for cancer" kjempefint å se at pengene går til et godt formål! 

outfit/03/08

i dag kjøpte jeg nye klær på forever 21! der kjøpte jeg denne toppen og skjortsen + ett svart skjørt som er kort fremme og langt bake (vet ikke hva de kalles), en rosa topp med enhjørninger på og en svart skinn-topp (som dere sikkert får se bilder av senere)

03/08

i en pitteliten by i north dakota bor tanta mi mary med familien hennes (mike og de to barna hennes: madison og nathan) det er her jeg har vært for det meste etter de to ukene i minneapolis. i dag sto jeg opp overasskende tidlig (halv åtte) fordi vi skulle en liten tur til byen fargo, som er en time unna. mary måtte gjøre noen ærend, så i mens hun gjorde det shoppet jeg på forever 21 (har aldri forstått jenters fascinasjon for den butikken. før i dag.) (eget innlegg om det kommer senere) når vi var hjemme igjen fra fargo, tenkte jeg "nei, vettuhva, nå skal jeg ikke sette meg i sofaen og gjøre ingenting sånn som jeg har gjort de siste dagene (mest fordi jeg har vært forkjøla og slapp), så da tok jeg med meg kameraet, penger og satt meg på sykkelen. noen  (veldig få) ganger har jeg jogget nedover denne veien, og noen ganger har jeg syklet:



når jeg spurte tanta mi om hvor jeg kunne sykle/jogge her, så annbefalte hun denne strekninga. dette er north dakota, folkens! flat som ei pannekake. her har de ikke noen fjell, sjø (noen lake's, bare) eller hauger. (har såvidt sett noen små bakker her) her er alt flatt. etter jeg syklet denne strekninga (ok, så syklet jeg ikke hele strekninga (som forresten ikke er så lang som den ser ut her!) i dag, siden det var så stress når jeg hadde med kamera) syklet jeg lengre inn i "byen". da møter man dette:



for meg er dette bare noe som gjør at jeg kjenner meg igjen, for denne greia her gjør at jeg vet hvor ting er i forhold til dette. for bønder er dette noe slags.. korn-greier. haha, jeg forsto helt ærlig ikke helt hva det var. deretter, om jeg sykler litt lengre bort, kommer man til baren:



inn hit har jeg ikke lov (hvertfall ikke om de serverer alkohol), for i usa må man jo være 21 for å drikke =)<3 det var utenfor her dansen var, første helga da jeg kom hit. om jeg sykler lengre bort, kommer man til bensinstasjonen:



her kjøpte jeg i dag masse godteri, noe fordi jeg allerede vet at det er godt, noe fordi jeg aldri har smakt det, og har lyst å smake litt nye ting. (kommer i et senere innlegg) gjennom byen her går det togskinner og toget går forbi flere ganger om dagen (og natta..):



de har også en eller annen høy sirene/alarm som går av klokken 12.00 og 18.00 (er ikke sikker på om de går av 00.00 og 06.00, det har jeg aldri hørt/tenkt over) hvorfor? det vet jeg ikke. når jeg sykler forbi noen svinger og litt hit og dit kommer jeg til slutt til skolen. utenfor står en supersøt, gul skolebuss (som er kjempeliten!!! har sett den så mange ganger, men har ikke tenkt over hvor liten den er! det sier vel litt om hvor liten byen er)



når jeg sykler enda litt til kommer jeg til slutt bort til nabolaget til tante sitt hus igjen:



her til venstre er tantes hus:



og sånn ser det ut på baksiden. der ligger jeg og soler meg og barna svømmer i bassenget og hopper trampoline.



som dere ser, er det en liten by. en ganske sånn "alle-kjenner-alle-by", ganske likt øya jeg kommer fra. det er ikke hollywood og new york, sånn de fleste tenåringer ser for seg usa. det er en liten, søt og vanvittig koselig by, der de jobber mange timer i døgnet (tanta og onkelen min jobber fra sånn 0700-1700) og ting ikke alltid er en dans på roser sånn dere kanskje ser for dere. alt i usa eller billigere for oss nordmenn, men det betyr jo også at de tjener mindre, så for dem er ikke ting så masse billigere likevel. men jeg tror at folk liker seg veldig godt i denne søte, lille byen (så lenge du har gode venner) jeg elsker den hvertfall! (og jeg har ikke så mange venner her en gang, haha. men så er jeg en av dem som er glad i små, koselige steder, da)

the neighbourhood



the neighbourhood ble jeg introdusert for for en del måneder siden av venninna mi. jeg ble hektet på sangen over her og hørte på den 234567 ganger i døgnet. nå var det en stund siden sist jeg hadde hørt den, men når jeg så at bandet la ut denne red bull session'en på facebook hørte jeg den igjen og åhhh den er like fin som før. de har også mange andre bra sanger og dette året kom de ut med sitt første album (før det har de gitt ut to EP'er) annbefaler dere alle å høre på dem, de er så bra (og ganske så kjekke og søte og fine å se på også, da, hihi:)

stor jente


i dag har jeg for første gang bestillt noe fra internett, helt alene, med "egne" penger (sier egne i hermetegn fordi jeg ikke akkurat har jobb, så om de er egne penger kan vel diskuteres, hihi) jeg bestillte disse nydelige (hvite) bootsa fra ebay og krysser fingrer for at størrelsen er rett. størrelsen står i US størrelse, og samme hvor jeg så på nett så stod det forskjellig overalt på sammenligning av us og eur-størrelse. til slutt så jeg på conversa mine der størrelsen står i alle størrelser, og tok sjangsen (bruker 37, men conversa mine er 36.5 og passer kjempebra, men frykter at disse skoa skal være små i størrelsen eller noe) uansett! jeg, som i grunn syns det er litt skummelt å bestille ting på nettet har nå gjort det, hurra.

bestiller dere ofte ting på nettet? annbefaler dere at jeg skaffer meg paypal? 

PROFIL
LINK
LINK
LINK
LINK

designet er
laget av renate
hits